Når en litteraturviter og lærer ved Skrivekunstakademiet debuterer som romanforfatter, venter man seg god litteratur. Jeg synes ikke Vente, blinke er så god.Kanskje er det nettopp fordi hun er litteraturviter og kjenner alle triksene at forfatteren pøser på med grep som parallellhistorier, filmatisk, allvitende synsvinkel og flinkishenvisninger til Kafka, PJ Harvey og filmene Kill Bill og Lost in translation. Det blir for mye.
Jeg tenker at hun kunne ha vunnet på å dyrke hovedhistorien om den unge studenten Sigrid og den modne forfatteren Kåre, og latt disse to karakterene og samspillet dem imellom utvikle seg. En del passasjer burde rett og slett vært strøket. Hvorfor instisterer egentlig forfatteren på alle disse parallellhistoriene, som liksom ikke forankres skikkelig og forblir løse tråder? De fleste synes jeg bare er irriterende, særlig den om performancekunstneren med melkespreng.
Men språket er tidvis svært godt.
Herlig uærbødig anmeldelse. Skjønner ikke hvorfor noen forfattere skriver for de framtidige studentene som skal ta doktorgraden på dem. Har svært lite behov for å lese flinkishenvisninger og enda mindre trang til å bli kjent med en melkesprengt performer. Denne går rett i glemmeboka for min del.
SvarSlettJeg kan ikke si at denne boka gjorde noe viktig med meg, akkurat. Jeg liker tittelen, jeg syntes hovedpersonen hadde noe med seg, og kanskje var noe i boka glitrende godt skrevet: Jeg var på skrivekurs med Jan Kjærstad og han trakk fram særlig forfatterens evne til å finne gode metaforer. Men: Det hjelper ikke. For meg er det historien i en roman, at karakterne beveger meg, setter spor i meg, som er det avgjørende. Denne boken ble "Gjespe, glemme".
SvarSlett