Tony Blair: The journey

Rart i grunnen å lese den politiske selvbiografien til en statsminister som jeg husker både kom til makt og forlot den. Alle betydelige hendelser han har påvirket er også en del av min historie. Pussig. Det er vel slik det er å eldes. Ikke nok med det – historiene er jo fortalt mange ganger før; både av andre biografer og på film. Det skal litt mer til før jeg syns det er fryktelig spennende å høre etter, selv om det er Blair selv som forteller på lydboka.

Likevel: Det er fascinerende er å høre hvordan en statsmann tenker strategisk rundt de store hendelsene i vår nære fortid: Irak, Afghanistan, Nord-Irland. Men noe av moroa er også å kunne få være flue å veggen i store forhandlingene, å få være med når verdens toppledere møtes, og vite hvordan det oppleves å flytte inn i statsministerboligen.

Mye er kjent, men nytt for meg var det lange og nære vennskapet mellom Blair og Brown. Han sier at de to har vært så nære som noen noen gang blir i politikk. Det kaster lys over den senere konflikten dem imellom, syns jeg.

Det jeg husker best er små anekdoter fra de store hendelsene:

Spanias statsminister Jose Maria Aznar som blir forsøkt presset inn i en EU-avtale, og rett og slett bare nekter – setter seg i naborommet og røyker sigar etter sigar – og får gjennomslag. Eller den katastrofale nyttårsaftenen ved overgangen til år 2000, hvor Blair åpner London Eye, det store pariserhjulet midt i London – som selvsagt ikke virker ennå. Stor åpningsseremoni likevel. Og feiringen i Millennium Dome, med dronningen – og det lille usikre øyeblikket når de skal synge Auld Long Syne – skal han ta dronningen i hånda eller ikke, hvorpå han resolutt bare tar tak i henne. Eller hvordan det er å være statsminister når din 15 år gamle sønn er på fylla og ikke har kommet hjem. Du kan jo ikke akkurat gå ut i gatene og lete etter ham.

Blair forteller ærlig, oppriktig, direkte. Han er troverdig når han sier at han vil fortelle sannheten. Likevel blir boka innimellom litt kjedelig og mangler farge. Det blir kanskje rett og slett litt mye politikk for meg. Og Blair er kanskje litt for hensynsfull.

For dem som orker, anbefaler jeg også Allistair Campbells dagbøker: The Blair years. De er mye mer kompakte, men gir et litt mindre høflig innsyn i noe av den samme tiden.