Etter Sofia av Øystein Lønn

Sofia er død. Leon spiller jazz i New York og Bird har flyttet til Minneapolis. Vår mann Simen Linde har mistet jobben som sjefredaktør, men tar det ikke så tungt. Han tror han har kommet over tapet av sin store kjærlighet Sofia, og gleder seg til å nyte et rolig liv på landet. Fyre i ovnen, høre kulden utenfor, såvidt delta i bygdas byttehandler og nyte den nye kvinnen. Og kvinnenes lidenskap er uforminsket der de faller for ham. Samtidig går ikke likningen helt opp, det er ikke bare Simen som slites istykker av lidenskapen, det virker som om alle vi møter har en uro i seg: alt ikke er fredfult og velordnet under overflaten.

Etter Sofia er tredje bind i trilogien om Simen som startet med «Ifølge Sofia» (2001) og fortsatte med «Simens stormer» (2003). Øystein Lønn er blitt kalt  “forfatternes forfatter”. Språket er utrolig gjennomarbeidet og komposisjonene er elegante, samtidig topper bøkene neppe bestselgerlistene. Stilmessig er det ikke ulikt Jan Jakob Tønseth og Kjell Askildsen.

Nå er ikke menn som sakte går opp i limingen noen ukjent foreteelse i norsk litteratur, så slik sett tilfører ikke Etter Sofia noe vesentlig nytt. Lønns bidrag er hvordan lidenskapen, og mangel på lidenskap, omgir alle personene - ikke bare hovedpersonen. Den preger avishuset, altmuligmannen i bygda, sekretæren Inger og psykiateren Gerda. Alle higer de etter noe annet enn det de har og overraskende mange av dem er villig til å følge instinktene. Det er nesten så man blir bekymret for hvor ustabilt samfunnet i norske bygder må være.

Anbefaling - ja, absolutt, men kanskje best å lese de to første bøkene i trilogien først eller en av hans frittstående romaner.

Rose Tremain: Trespass

Boka er en samling portretter av mennesker som av ulike grunner har havnet i Cevennes – et noe dystert område i Sør-Frankrike utenfor allfarvei. Historiene deres er satt sammen i et nennsomt puslespill.

Her finner vi high-end antikvitetshandleren fra London som har mistet ”touchen” og må gi opp butikken som nå går dårlig. En vemodig historie, men kanskje også en lettelse siden han uansett syntes det var smertefullt å skille seg av med de høyt elskede gjenstandene som han kaller ”my precious”.

Blakk oppsøker han sin lesbiske søster som er bosatt i Cévennes sammen med sin partner. Gnisten har gått ut av dette forholdet for lenge siden, søsteren blir aldri ferdig med sitt bokprosjekt med den tittelen ”Gardening without water” – hvordan lage vakre hager i Sør-Frankrike hvor tilgangen på vann er sparsom. Singel i ulike farger er en nøkkel her. Partneren maler dårlige akvareller og er mildt sagt lite begeistret for feinschmeckeren av en svoger som skal campere med dem ”inntil han finner et hus å kjøpe i nærheten”.

I ett av husene han vurderer bor en gammel alkoholisert einstøing av en franskmann som vil selge barndomshjemmet til ublu overpris. Det er vanskelig fordi søsteren bor innen synsvidde i en stygg moderne villa. Slikt vil ikke utlendinger ha i synsfeltet når de er på ferie selvsagt. Han setter alt inn på å få henne vekk – metodene han bruker er hva man kan vente av en mann som ikke har personlig hygiene, og vasker klærne ved å henge dem på tørkesnora i regnvær.

På tross av at boka kunne ha hett tapte sjeler, og at settingen er ganske skyggefull anbefaler jeg denne varmt. Portrettene er så godt tegnet at jeg levde intenst med dem og har dem med meg lenge etter at jeg leste boka. Språket er en nytelse fra a til å. Temaet er som tittelen sier – grenseoverskridelse i mange fasetter. Den har en slutt som kaster lys inn i denne noe skyggefulle dalen.    

Wllliam Gibson: Zero history

“The sky above the port was the color of television, tuned to a dead channel” er førstesetningen William Gibson er mest kjent for. Den sto i sci-fi boken Neuromancer fra 1984. Det var en epokegjørende science fiction roman hvor han bl.a populariserte begrepet Cyberspace (hans egen oppfinnelse). Boken ble fulgt av en serie sci-fi bøker som definerte flere sjangere innen sci-fi. Gibson er i dag 62 år og regnes fortsatt som en av de fremste forfatterene som skriver om koblingen mellom teknologi og samfunn.

De tre siste bøkene hans er ikke lenger fremtidsfabler, de utspiller seg i dagens samfunn. Men han bruker skriveteknikker fra science fiction for å beskrive hvor kryptisk og fremmed mye av verden rundt oss er. Alt er tegn og ekkoer av noe annet, teknologi, mote og media er brutt ned til små globale subgrupper som har sine egene koder og kanaler. Det er nesten så man skulle tro at han på et tidspunkt hadde begynt å lese franske postmodernister, eller kanskje det var omvendt.

Tilbake til den nyeste boken: Zero History Det er en thriller på samme måte som de tre siste bøkene. Settingen er igjen London (som i Pattern Recognition) og ett av temaene er jakten på en hemmelig moteskaper som lager jeans og denimjakker i et meget begrenset opplag - det er “et hemmelig brand” som ikke annonserer, ikke har butikker og kun selger ved mystiske anledninger. En slags anti-mote kun for kjennere. Parallelt med historien om anti-moten innføres vi også i mote for “mall-ninjas” høyspesifiserte klær, opprinnelig utviklet for det militære som i dag vidreutvikles til enda høyere spesifikasjon for folk som bare vil føle seg som spesialsoldater.

Vi møter igjen flere av personene fra de to foregående bøkene: marketing/reklame/konsulent/connectoren Hubertus Bigend, forfatterinnen Hollis og ex-junkien Milgrim. BigEnd er opptatt av motefenomenene utfra måter å kommunisere med subgrupper for å kunne gripe det som skjer før det skjer. Og selv om det kanskje høres ut som en bok om mote så er det først og fremst et dykk ned i kunst, teknologi og fasinerende situasjoner i yttergrensene av samfunnet.

Boken er nok mest for de som allerede kjenner Gibson - men jeg synes den er glimrende, den beste av de tre i denne trilogien. Den kan også leses uavhengig av de andre to.

Francis Meynell (red.): The Week-End Book

I say! Hvis man levde i England i 1924 og hadde mye fritid, må The Week-End Book ha vært selveste gudskjelovboka. Som The Observer skrev i sin bokanmeldelse den gang: "He who takes it on a railway journey will commiserate the unhappy people who rely on detective fiction".

Boka ble gjenutgitt i 2005 og er en slags selvhjelpsbok for å få tiden til å gå i helgene. Lær om ville blomster gjennom kalenderåret, fuglesang om morgenen (slik at du ikke som en tølper går rundt og refererer til fugler som "small brown birds, large black birds and seagulls"), stjernene på nattehimmelen, sangleker, arkitektur, etikette...

Forfatterne bruker evigheter på å komme til poenget, språket er omstendelig og overpedagogisk, og alt sammen er helt alldeles herlig britisk. En bok man kan sitte og bla i og humre over.

Jeg må bare dele denne passasjen om det å dra på telttur i England:

A camp should be pitched in the open, and not under trees, because there might be a visitation of lightning, and there quite probably will be rain. While trees protect for some time from the rain, after a while they shower heavy drops on the tent, and mixed with these drops is a certain amount of acid which causes the canvas to rot much sooner than the hopeful purchaser is led to expect.

Vigdis Hjorth: Hjulskift

Hva er det med Vidgis Hjorth? Hun er rett og slett glitrende forteller som blander diktning og eget liv, og vi får en miks av drivende historie og kloke tanker. Romanen om litteraturprofessoren som er lei av livet og faller for en bilselger på Notodden bluesfestival er underholdende og full av humor og kjenkjennelige episoder. Kontrasten mellom akademia og bilselgermiljøet er fornøyelig, og sympatien går ikke i de intellektuelles favør alltid. Moro for oss som har forsøkt å klassereise inn i Blindernmiljøet, og mener å kjenne begge lusene på gangen.

Booker

I år, som i fjor, hadde jeg som prosjekt å leses de nominerte til Booker-prisen før vinneren ble annonsert. Og akkurat som sist rakk jeg ikke igjennom alle, ei heller hadde jeg like lyst til å lese alle – men prosjektet er likevel ikke mislykket, det er en super måte å lese mange gode nye bøker på.

Her følger en kort oversikt over de jeg rakk å lese, kanskje noen har gode råd om de gjenstående?

Room av Emma Donoghue

En kvinne er innesperret i et rom i hagen, overgriperen kommer med mat og bøker, hun blir gravid og føder en sønn. Bokens forteller er hennes fem år gamle sønn som beskriver den eneste verden han kjenner – den som rommes inne i rommet. Boken er selvsagt inspirert av Fritzl saken fra Østerrike.

En fantastisk bok synes jeg, selv om noen nok vil synes den er litt makaber.

In A Strange Room av Damon Galgut

En bok med tre fortellinger, hver fortelling er en mellomting mellom en reiseskildring og et drama. Hovedpersonen Damon møter en mystisk tysker, Reiner. Det oppstår en tett forbindelse mellom de to og de reiser sammen på en stor vandring i Afrika. Damon prøver å løsrive seg fra Reiners innflytelse og vandringene er også en indre kamp i Damon: skal han bare følge med eller skal han ta sine egne valg. Forfatteren er sørafrikaner og jeg synes jeg kan høre ekko av Coetze i teksten.

Vel verdt å lese, en god leseopplevelse

The Finkler Question av Howard Jacobson

Vinneren av årets Booker.

Jeg vet ikke riktig hva jeg skal si om denne. Den er Woody Allensk morsom, med små morsomheter på nesten hver side, i tilegg til at hele historien er grunnleggende morsom. Hovedpersonen er nemlig en middelaldrende brite som får det for seg at han egentlig er jøde. Det skyldes ikke minst at noen av hans beste venner er jøder og han vil gjerne være morsom og samtidig tynget av historien slik som dem. Hans beste venn heter Finkler og vår mann omtaler derfor alle jøder som Finklers, oppkalt etter vennen. Slik kan han diskutere the Finkler Question fra alle mulige vinkler.

Personlig syntes jeg ikke at jeg klarte å leve meg inn i historien, den angikk ikke meg, mulig at det var derfor jeg ikke likte den – på tross av at den er morsom.

C av Tom McCarthy

Serge Carrefax blir født samtidig med den trådløse radioen og hans liv blir på mange måter en parallel til nettverk og usynlige koblinger. Boken klarer å både være eksperimentell og historiedrevet der vi følger Serge fra skole til tjeneste i første verdenskrig og påfløgende narkomane tendenser i tyvetallets London. En bok om koder, mønstere og nettverk.

Kan anbefales.

De jeg ikke rakk å lese

Parrot And Olivier In America av Peter Carey

The Long Song av Andrea Levy

Gunhild Øyehaug: Vente, blinke

Når en litteraturviter og lærer ved Skrivekunstakademiet debuterer som romanforfatter, venter man seg god litteratur. Jeg synes ikke Vente, blinke er så god.

Kanskje er det nettopp fordi hun er litteraturviter og kjenner alle triksene at forfatteren pøser på med grep som parallellhistorier, filmatisk, allvitende synsvinkel og flinkishenvisninger til Kafka, PJ Harvey og filmene Kill Bill og Lost in translation. Det blir for mye.

Jeg tenker at hun kunne ha vunnet på å dyrke hovedhistorien om den unge studenten Sigrid og den modne forfatteren Kåre, og latt disse to karakterene og samspillet dem imellom utvikle seg. En del passasjer burde rett og slett vært strøket. Hvorfor instisterer egentlig forfatteren på alle disse parallellhistoriene, som liksom ikke forankres skikkelig og forblir løse tråder? De fleste synes jeg bare er irriterende, særlig den om performancekunstneren med melkespreng.

Men språket er tidvis svært godt.

The Magicians's Elephant

Magikerens elefant? Hva slags bok er nå dette? Jeg falt for boken i bokhandelen på grunn av det vakre og poetiske omslaget, og tuslet spent hjem for å finne ut om innholdet også hadde gode opplevelser å by på. Og det viste det seg å ha. Det hele er vel en slags fabel, som utspiller seg i en italiensk landsby en gang på slutten av 1800-tallet.

Utgangspunktet for historien er hva som skjer når en tryllekunstner (ikke en spesielt god tryllekunstner av tørkle-ut-av-hatten-kategorien) plutselig får en elefant til å dukke opp i løse luften (og brase ned gjennom operaens tak og lande på grevinnens tær). Det høres kanskje ut som om resultatet kan bli både dumt og barnslig, men istedet blir det poetisk og underfullt og vakkert.

Mer Michael Ende enn Harry Potter, og kanskje enda mer i slekt med HC Andersen og Oscar Wilde. Det er nok egentlig en barnebok, men kvaliteten var så god på både historie og illustrasjoner at jeg syns den var virkelig vel verdt å lese.

Morten A. Strøksnes: Et mord i Kongo

Morten Strøksnes har skrevet en dokumentarbok som handler både om Kongo og om mordet de to nordmennene er "dømt" for. Boken inneholder ingen løsning på gåten om hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen i jungelen. Men den gir spennende inntrykk av hvordan det er å være i Kongo, landet som har den absolutt svakeste rettsikkerheten i verden (i.h.t FNs oversikter). Morten får føle litt på hva det betyr i praksis da hans egne opplevelser plutselig begynner å likne på dem han skriver om.

Dersom man fulgte saken nøye, inneholder ikke boken store avsløringer, men er absolutt verdt å lese og dessuten nominert til Brageprisen.

Tony Blair: The journey

Rart i grunnen å lese den politiske selvbiografien til en statsminister som jeg husker både kom til makt og forlot den. Alle betydelige hendelser han har påvirket er også en del av min historie. Pussig. Det er vel slik det er å eldes. Ikke nok med det – historiene er jo fortalt mange ganger før; både av andre biografer og på film. Det skal litt mer til før jeg syns det er fryktelig spennende å høre etter, selv om det er Blair selv som forteller på lydboka.

Likevel: Det er fascinerende er å høre hvordan en statsmann tenker strategisk rundt de store hendelsene i vår nære fortid: Irak, Afghanistan, Nord-Irland. Men noe av moroa er også å kunne få være flue å veggen i store forhandlingene, å få være med når verdens toppledere møtes, og vite hvordan det oppleves å flytte inn i statsministerboligen.

Mye er kjent, men nytt for meg var det lange og nære vennskapet mellom Blair og Brown. Han sier at de to har vært så nære som noen noen gang blir i politikk. Det kaster lys over den senere konflikten dem imellom, syns jeg.

Det jeg husker best er små anekdoter fra de store hendelsene:

Spanias statsminister Jose Maria Aznar som blir forsøkt presset inn i en EU-avtale, og rett og slett bare nekter – setter seg i naborommet og røyker sigar etter sigar – og får gjennomslag. Eller den katastrofale nyttårsaftenen ved overgangen til år 2000, hvor Blair åpner London Eye, det store pariserhjulet midt i London – som selvsagt ikke virker ennå. Stor åpningsseremoni likevel. Og feiringen i Millennium Dome, med dronningen – og det lille usikre øyeblikket når de skal synge Auld Long Syne – skal han ta dronningen i hånda eller ikke, hvorpå han resolutt bare tar tak i henne. Eller hvordan det er å være statsminister når din 15 år gamle sønn er på fylla og ikke har kommet hjem. Du kan jo ikke akkurat gå ut i gatene og lete etter ham.

Blair forteller ærlig, oppriktig, direkte. Han er troverdig når han sier at han vil fortelle sannheten. Likevel blir boka innimellom litt kjedelig og mangler farge. Det blir kanskje rett og slett litt mye politikk for meg. Og Blair er kanskje litt for hensynsfull.

For dem som orker, anbefaler jeg også Allistair Campbells dagbøker: The Blair years. De er mye mer kompakte, men gir et litt mindre høflig innsyn i noe av den samme tiden.