For en som kun kjenner Ambjørnsens forfatterskap fra og med Elling-bøkene, gir språket i San Sebastian Blues rik anledning til fnising over noen replikker og en fortellerstemme som er altfor tøff i trynet til å virke troverdig. Faktisk synes jeg språket i romanen ødelegger det som ellers er en helt grei, om enn noe tynn, spenningsroman. Fortelleren Alex er enten rusa eller i bakrus, og det gjelder resten av persongalleriet også. Likevel, eller kanskje på grunn av dette, leverer de den ene kjappe replikken etter den andre i det som for meg fortoner seg som et "liksom-gangsterspråk". Kanskje kommer dette av at boka er fra 1989. Snakket de tøffe gutta fra østkanten sånn den gangen, tro?Den kjente forfatteren Alex er kompisen til narkolangeren Vidar Skeie. Vidar kommer i skade for å drepe en annen tvilsom type, og sitter igjen med store mengder narkotika som han stjeler. Han tilstår forholdene i brevs form til Alex, og stikker til Baskerland, hvor Alex tar opp jakten på ham. Historien om vennen ville jo bli den perfekte roman.
Jeg kan ikke unngå å se for meg Harald Eia og Bård Tufte Johansen i frydefull parodi over "gangster-språket" mens jeg leser. Tipper Ambjørnsen er skikkelig flau over denne boka i dag. Cappelen selv oppsummerer kanskje best på baksida av boka: "San Sebastian Blues er en av hans mindre kjente, men likevel [!] svært lesverdige romaner".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar