I utgangspunktet er jeg ikke så glad i pratsomme fortellerstemmer, og On beauty er en murstein. Dessuten tar det lang tid før historien kommer skikkelig i gang. Klisjeene er mange, både når det gjelder symbolikk og litterære grep. Likevel ble jeg sjarmert av denne boka. Smith er morsom, øm og treffsikker i beskrivelsene av familieliv, akademisk selvopptatthet, ungdom, overgangsalder, vennskap, kjærlighet og utroskap.Vi møter to familier i ideologisk kamp med hverandre, den ene liberal, den andre konservativ. Den britiske slaktersønnen Howard Belsey har foretatt en klasse- og kulturell reise, og vi møter ham som liberal professor i kunsthistorie ved Wellington-universitetet i Boston. Han er gift med afroamerikanske Kiki, en gang en skjønnhet, nå fortsatt vakker, men feit (og dette gjøres det et merkelig stort poeng ut av). De har tre halvvoksne barn, som hver for seg prøver å plassere seg i verden, akademisk, politisk og etnisk. I den andre familien troner den karibisk-britisk-afrikanske professor Monty Kipps, flankert av den sykelige kona Carlene og en smellvakker datter, Victoria.
Smith skildrer hele familien Belsey med distansert ømhet, inkludert den utro og selvopptatte Howard. Vi tror virkelig på at de andre kvinnene liksom bare detter ned i fanget på en himmelfallen og tafatt Howard, og at han fortsatt elsker kona si og egentlig bare vil ha henne. Monty Kipps, derimot, er usympatisk og dobbeltmoralsk. Dette er bare ett eksempel på Smiths favorittgrep: Kontraster. Svart/hvit, akademiker/folkelig, amerikansk/europeisk, kvinne/mann, gammel/ung, godhjerta/utspekulert, finkultur/gatekultur, kristen/ateist...
Selv om jeg kunne ha irritert meg over dette og bruk av innlysende symbolikk og uoriginale henvisninger til kunst, gjør jeg ikke det. Jeg lar meg rive med av historiene og humrer av forfatterens treffsikre kommentarer. Hun sparker litt til alle uten å moralisere. Godtar man mylderet av historier, personer og tematikk, får man en fin leseopplevelse med denne boka.
