Sara Stridsberg: Drömfakulteten

Jeg hadde visse forventninger da jeg åpnet boka som fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2007, og i tillegg er blitt dynket i gode kritikker. Samtidig må jeg innrømme at jeg var skeptisk til denne fiktive biografiske romanen over Valerie Solanas' liv. Det hele kunne blitt et seigt melodrama.

Det unngår Stridsberg totalt. Språket er tøft, økonomiserende og usentimentalt, og virker ekte i denne konteksten. Den ekstreme feministen Valerie Solanas beskriver seg selv som verdens første intellektuelle hore, hun har et intellekt som hun nesten ikke klarer å sløve ned selv med et tungt rusmisbruk, hun er opphavskvinnen bak det mannshatende SCUM Manifest, og hun skjøt Andy Warhol. Forfatteren bruker mye dialog, og viser hvordan psykologer, dommere, andre intellektuelle og kunstnere vil tilskrive Valeries personlighet hennes oppvekst preget av omsorgssvikt og incest. Selv kaller Valerie dette normalt, og forfatteren bruker hverdagslige bilder i beskrivelsene av overgrepene. Det gjør et utrolig sterkt inntrykk.

Hverdagsliggjøring av grusomme hendelser, usentimental fremstilling gjennom røff dialog og bildebruk legger igjen en skikkelig klump i magen. Dette er stor litteratur som ikke slipper taket.

Zadie Smith: On beauty

I utgangspunktet er jeg ikke så glad i pratsomme fortellerstemmer, og On beauty er en murstein. Dessuten tar det lang tid før historien kommer skikkelig i gang. Klisjeene er mange, både når det gjelder symbolikk og litterære grep. Likevel ble jeg sjarmert av denne boka. Smith er morsom, øm og treffsikker i beskrivelsene av familieliv, akademisk selvopptatthet, ungdom, overgangsalder, vennskap, kjærlighet og utroskap.

Vi møter to familier i ideologisk kamp med hverandre, den ene liberal, den andre konservativ. Den britiske slaktersønnen Howard Belsey har foretatt en klasse- og kulturell reise, og vi møter ham som liberal professor i kunsthistorie ved Wellington-universitetet i Boston. Han er gift med afroamerikanske Kiki, en gang en skjønnhet, nå fortsatt vakker, men feit (og dette gjøres det et merkelig stort poeng ut av). De har tre halvvoksne barn, som hver for seg prøver å plassere seg i verden, akademisk, politisk og etnisk. I den andre familien troner den karibisk-britisk-afrikanske professor Monty Kipps, flankert av den sykelige kona Carlene og en smellvakker datter, Victoria.

Smith skildrer hele familien Belsey med distansert ømhet, inkludert den utro og selvopptatte Howard. Vi tror virkelig på at de andre kvinnene liksom bare detter ned i fanget på en himmelfallen og tafatt Howard, og at han fortsatt elsker kona si og egentlig bare vil ha henne. Monty Kipps, derimot, er usympatisk og dobbeltmoralsk. Dette er bare ett eksempel på Smiths favorittgrep: Kontraster. Svart/hvit, akademiker/folkelig, amerikansk/europeisk, kvinne/mann, gammel/ung, godhjerta/utspekulert, finkultur/gatekultur, kristen/ateist...

Selv om jeg kunne ha irritert meg over dette og bruk av innlysende symbolikk og uoriginale henvisninger til kunst, gjør jeg ikke det. Jeg lar meg rive med av historiene og humrer av forfatterens treffsikre kommentarer. Hun sparker litt til alle uten å moralisere. Godtar man mylderet av historier, personer og tematikk, får man en fin leseopplevelse med denne boka.

Ingvar Ambjørnsen: San Sebastian Blues

For en som kun kjenner Ambjørnsens forfatterskap fra og med Elling-bøkene, gir språket i San Sebastian Blues rik anledning til fnising over noen replikker og en fortellerstemme som er altfor tøff i trynet til å virke troverdig. Faktisk synes jeg språket i romanen ødelegger det som ellers er en helt grei, om enn noe tynn, spenningsroman. Fortelleren Alex er enten rusa eller i bakrus, og det gjelder resten av persongalleriet også. Likevel, eller kanskje på grunn av dette, leverer de den ene kjappe replikken etter den andre i det som for meg fortoner seg som et "liksom-gangsterspråk". Kanskje kommer dette av at boka er fra 1989. Snakket de tøffe gutta fra østkanten sånn den gangen, tro?

Den kjente forfatteren Alex er kompisen til narkolangeren Vidar Skeie. Vidar kommer i skade for å drepe en annen tvilsom type, og sitter igjen med store mengder narkotika som han stjeler. Han tilstår forholdene i brevs form til Alex, og stikker til Baskerland, hvor Alex tar opp jakten på ham. Historien om vennen ville jo bli den perfekte roman.

Jeg kan ikke unngå å se for meg Harald Eia og Bård Tufte Johansen i frydefull parodi over "gangster-språket" mens jeg leser. Tipper Ambjørnsen er skikkelig flau over denne boka i dag. Cappelen selv oppsummerer kanskje best på baksida av boka: "San Sebastian Blues er en av hans mindre kjente, men likevel [!] svært lesverdige romaner".

Alan Bennet: The Uncommon Reader

Den usedvanlige leseren er ingen annen enn selveste Dronning Elizabeth II av England, som i denne sjarmerende fantastien oppdager litteraturens gleder først når hun nærmer seg 80, og bitt av basillen forsøker å ta igjen alt det tapte.

Boken er tynn og liten og leses på noen ettermiddagstimer. Noen hyggelige timer blir det, for Bennets Elizabeth er en interessant og sjarmerende guide i bøkenes - og slottslivets - verden. Riktig vittig blir det innimellom også, feks når Dronningen finner ut at hun kan lese OG vinke til massene samtidig (om hun bare holder boken lavt så den ikke vises gjennom vinduet på kareten), eller kulturkræsjet når hun inviterer alle sine nålevende yndlingsforfattere til en svært mislykket litterær soiré på Buckingham Palace.

Boka er vel verdt å lese for alle som elsker bøker, og for dem som har en stor plass i hjertet for det eksentrisk engelske også, er den ganske så uiomotståelig.

The Mysterious Flame of Queen Loana, av Umberto Eco

Som passende reiselitteratur til Italiaturen ble jeg anbefalt denne boken av en hyggelig bokselger. Den er litt rar men noe i den likte jeg veldig godt. Kort fortalt handler historien om en eldre svært velykket antikvarist som blir rammet av en alvorlig sykdom. Han mister hukommelsen, og som ledd i å finne igjen seg selv drar han på skattejakt på loftet av sin barndoms store hus. Der oppe finner han barnebøker, gamle gramofonplater, spill, etiketter. Gjensynet med alle disse bilder får gamle hemmeligheter langsomt frem igjen. Vi følger han som en følsom gutt i Mussolinis førkrigs Italia. Fascinerende skattejakt, der jeg selv mimrer over barndommens nesten glemte skatter. Flott illustrert , godt skrevet. Anbefales først og fremst for evnen til å åpne for lengselen og skattejakten hos oss som leser.

Arthur & George av Julian Barnes

Arthur & George av Julian Barnes er en høyst variabel bok. I første tredjedel følger vi oppveksten til de to hovedpersonene: de har høyst ulik bakgrunn og personligheter. Samtidig gir denne delen av skildringen spennende tidsskildringer av England på slutten av 1800-tallet. I midtre del av boken møtes de: den stille sakføreren, Georg, som er dømt for en uhyrlig forbrytelse og den nå så berømte Arthur. Dessverre skifter boken tempo og blir omstendelig og tykt flytende – det er vanskelig å forstå hvordan den ble nominert til Brooker-prisen basert på midtpartiet. På slutten tar den seg opp og historien, som er basert på virkelige hendelser, henter seg inn. Som bonus lærer litt om England og om en kjent Engelsk forfatter.

Alt i alt en brukbar leseopplevelse, men den havnet i papirkuren, ikke i bokhyllen.

Narciss og Gullmunn av Herman Hesse

En vakker fortelling om utvikling. Klok. Provoserende. Til ettertanke. Jeg leste den for endel år siden, men som endel spessielle bøker har den satt dype avtrykk inni meg. Vi er i et tysk høymiddelalderlandskap. Novisen Gullmunn vil vie sitt liv til Gud. Kommer til et kloster der den vakre unge munken Narciss ser hvem Gullmunn egentlig er, og peker på en annen og for mange ganske utenkelig vei til Gud. Mot slutten av boken er det tid for å gjøre opp status. Fortellingen er svært godt fortalt med elegant språk. En bok du ikke glemmer. Anbefales på det varmeste!

Gordon Livingston: Too soon old, too late smart

Dette er i grunnen oppskriften på katastrofe. En amerikansk psykolog skriver "enkle betraktninger" om hvordan du kan få et bedre liv. 30 tips. Faren for å havne i en slags "Det Beste"-aktig kvasi-intellektuell hengemyr av vissvass er stor og overhengende. Men altså ikke.

Boken må rett nok leses med noe velvilje, for hiver man seg uti dette med et altfor skeptisk eller ironisk blikk får man ikke mye utav det. Men med øynene åpne og tid til å la ting synke, er boka slett ikke dum. Livingston har her samlet 30 små anekdoter om typiske "feller" folk har lett for å falle i, feller som han som psykolog har erfart at mange bruker mye tid og krefter på. Ingenting man ikke har hørt før naturligvis, men med forfatterens originale vinklinger blir viktige sannheter revitalisert. I korthet handler boka om å ta imot livet (så lenge vi har det) med glede og en porsjon humor, om å ikke la tanker om fortiden eller en idealisert framtid ødelegge det virkelige livet her og nå, om å være generøs i forhold til andres liv. Gordon Livingston børster støv av disse velkente sannhetene med humor, varme og stor menneskekunnskap, og ga i alle fall meg en del nye innfallsvinkler og friske tanker. Slett ikke det dummeste bidraget til "finn-deg-sjæl" samlingen.

Mark Zusak: The Book Thief

Boktyven er ni år gamle Liesel, som vokser opp hos en fosterfamilie i Tyskland under krigen. Fortelleren er Døden selv, en poetisk Død som gjør jobben sin så godt han kan i denne tiden for massedød. "Boktyven" er en rørende og poetisk fortelling, originalt og følsomt fortalt, og hvor vi blir kjent med noen uforglemmelige skikkelser: jøden Max som gjemmer seg i kjelleren, borgermesterfruen med sitt enorme bibliotek og stirrende øyne, Liesels fosterforeldre, og ikke minst: Liesel selv. En av de vakreste bøkene jeg har lest på lenge, og absolutt vel verdt å lese.

Henrik Langeland: Francis Meyers lidenskap

En slags blanding av Rosens navn, Da Vinci-koden og De beste blant oss. Lidenskap i de intellektuelles leir - mellom litteraturprofessoren og hans student. Juks og bedrag i forskning, en historisk gåte som omfatter Petter Dass. Jakten på kjærligheten og poesien i en verden som er full av løgn og løgnere. Litt spesiell moro for oss som faktisk har studert på Nordisk Institutt på Blindern og har sittet på lesesalen rett ved Institutt for Namnegransking og vet at de faktisk har utrolig rare navn. Og at de uthengte svada-semiartitlene er hentet rett ut av virkeligheten. Men - ikke helt i mål. Litt for oppskriftsmessig, dessuten umusikalsk språk.

Alastair Campbell: The Blair Years

Veldig interessant innside-rapport fra Blairs valgkamp og regjeringstid. Veldig lang, veldig tettskrevet (alle navn er forkortet, alle setninger er svært korte), noe som gjør den til ganske mektig lesning. Interessant innblikk i arbeidet bak kulissene hos den britiske statsministeren. Boka rommer både morsomme historier, som språkproblemer i Japan hvor Blairs election blir til Brairs erection og blikk på adelens oppussings-budsjetter (8 millioner statlige kroner til oppussing av leiligheten derav 800 000 på tapet - oppussing er "a noble cause"). Mer tankevekkende er historien om avtalen med Rupert Murdoch som spinner engelske redaktører etter å ha blitt spunnet av Campbell.

Mark Haddon: The Curious Incident of the Dog in the Night Time

Spennende og gripende fortelling om en 15 år gammel gutt med autistiske trekk som vil oppklare en merkelig hendelse i nabolaget. Han ender opp med å avsløre store hemmeligheter som snur hans og hans families verden opp ned. Forfatteren har selv asbergers syndrom - en form for autisme, noe som gjør boka spesielt interessant som innblikk i en verden og i et språk som er litt anderledes. Poetisk, naivistisk, gripende, god.

Frode Grytten: Rom ved Havet, rom i byen

Noveller skrevet til bilder av Edvard Hopper. Først tenkte jeg at dette ikke var så bra - jeg har lest bedre Grytten før. Litt for mange og litt for tett på-skildringer av samliv, som gjorde meg ille berørt. Men poesien i tekstene og i historiene lever videre i meg. Stemningene har festet seg. Jeg trykker boka til mitt hjerte og gir den evig liv i bokhylla.

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet

Havet, døden, kjærligheten. En virkelig fin bok. Lars Saabye Christensen møter Haruki Murakami. Færøyene er Nordens svar på Hokkaido. Sauer og melankolske mennesker som lever tett på tilværelsens ytterkant. Poetisk, melankolsk, underfundig. En klassiker jeg vil ha i bokhylla og lese om igjen. Bedre blir det ikke.

Anonym: Kongepudler

Tull og tøys fra A til Å. Men den som kun tar spøk for spøk" osv. Alt er manipulering og spill for egen vinning. Trond Giske er en av sjefsslangene, men aller verst er manipulerende kommunikasjonsbyråer. Det viser seg at alle er manipulert av all. Det store spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hvem er "Anonym". I hvilken hensikt har han skrevet boka? Det lurer jeg på.

Selma Lønning Aarø: En rekke avbrutte forsøk

Oppvekstroman fra Stord på 70 og 80-tallet. Gode skildringer av samspillet i familien og samspillet mellom barn. Morsomme karikaturer av familiens reaksjoner på at hun skal skildre sin oppvekst. Leker med forholdet mellom virkelighet og fiksjon. Jeg leste en panegyrisk anmeldelse av boka som mente dette endelig var et portrett av stereotypien av den protestantiske familien - et slags motsvar til litteratur og films utallige skildringer av for eksempel jødiske familier. Boka har dette, men den bli så altfor, altfor lett. Fort lest, fort glemt.