Høsten er Booker

Høsten er Booker-tid i England når årets beste bok skal kåres. Man Booker-prisen er selvsagt bare en av mange priser, men kanskje den mest prestisjefylte. Prisen gis til årets beste engelskspråklige bok av en forfatter fra samveldelandene. Først kommer "longlist" med 13 bøker, deretter reduseres antallet til 6 bøker på "shortlist". Denne uken ble vinneren annonsert.

Årets pris, eller rettere sagt årets "shortlist" har vært den mest omdiskuterte på lenge. Ikke bare var det slik at åpenbare favoritter som Hollinghurst (The stranger’s child), ikke kom med, men de seks bøkene på listen var usedvanlig lettleste og flere thrillere hadde fått plass. Juryen innrømmet at ”lesbarhet” hadde vært et viktig kriterium. Stor ståhei fulgte, og det snakkes nå om å lage en konkurrerende pris med større fokus på litterære kvaliteter.
Hva så med bøkene:

AD Miller: Snowdrops
Snowdrops er en thriller fra Russland fra ti år tilbake. Det er en historie om både moralsk forfall og svindel i Moskva. Dette er Miller debutroman, og han har tidligere arbeidet som journalist for Financial Times i Russland. Boken er gjennomgående dyster, men meget elegant komponert og kombinerer thrillerens tempo med tanker om personlig ansvar. Jeg vil absolutt anbefale denne.

Stephen Kelman: Pigeon English
Aktuell oppvekstroman hvor hovedpersonen er en gutt på åtte år som akkurat har kommet fra Ghana til et blokkområde i Øst-London. Et område som har sin andel av gjenger og knivstikking. Boken er tidvis rørende og morsom, men personlig synes jeg at det blir litt for ensformig å ha en åtteårig forteller gjennom en hel bok. Det faktum at den også inneholder en snakkende due er også problematisk.

Esi Edugyan: Half blood blues
Nok en roman med thrillerelementer. Denne gangen fra Paris under annen verdenskrig, en historie om sorte jazzmusikere og deres skjebner under tyskernes okkupasjon. Boken er skrevet i nåtid og beskriver jakten på en medmusikant man mistet kontakten med. Interessant bok, selv om jeg ikke klarte å leve meg helt inn i handlingen hele veien.

Carol Birch: Jamrach's Menagerie
Historisk roman fra 1800-tallet om en ung gutt som mønstrer på et seilskip for å være med på jakten etter hva man tror er en drage. En spennende fortelling som både gir et godt bilde av London og hva det var som drev de mange ekspedisjoner for å samle sjeldne dyr og planter. Verdt å lese.

Patrick deWitt: The Sisters Brothers
Intet mindre enn en western, et ganske overraskende valg. Boken beskriver to brødre, leiemordere, som reiser ut til gullgraverbyen San Francisco for å utføre et oppdrag. Historien er mer Coen-brødrene enn Eastwood for å si det slik, morsom og litt skrudd. Det er også gode beskrivelser av gullrushets San Francisco, som lyder merkelig kjent i forhold til dagens teknologirush i samme område. Artig bok, men kan ikke si at den har satt varige spor hos meg.

Julian Barnes: The sense of an ending
Dette er en meget kort bok, visstnok bare 160 sider i papirutgaven. Det er også den mest "tweedy" av alle de nominerte. Eldre akademiker som ser tilbake på sitt liv, og særlig en serie episoder fra ungdomstiden. Det handler om minner og hvordan våre minner kanskje ikke er helt til å stole på, eller kanskje det er fortelleren som ikke er til å stole på? Barnes er kjent for å ha et flott språk, personlig passer det ikke helt til min "leserytme", husker det fra tidligere bøker jeg har lest. Men absolutt en veldig god bok, hvor man muligens bør lese slutten flere ganger…

Og vinneren ble som kjent, ikke overraskende, Julian Barnes. Det er utvilsomt litterært den beste boken av de seks så jeg tror valget av Barnes, som har vært nominert mange ganger tidligere, men aldri vunnet, vil gjøre at kritikken mot årets pris stilner. Når du har lest ut Barnes, så vil jeg anbefale at du slapper av med Snowdrops.

(Foto fra The Guardian)

Jevgenij Grisjkovets: Skjorta

Heseblesende og humoristisk-melankolsk om den unge middelklassen i dagens Moskva, skildret gjennom et døgn i livet til arkitekten Sasja.

Grisjkovets er, i likhet med jeg-personen Sasja, opprinnelig fra Sibir, og motsetningsforholdet mellom periferi og metropol er sentral tematikk i denne romanen. Barndomsvennen Maks representerer det troskyldige og primitive, mens Sasja er blitt urban moskovitt med stor suksess. Dessuten er han stormforelsket i Henne, som han så vidt har snakket med, men likevel forguder. Jeg har litt vansker med å få ordentlig tak på alle de løse trådene i Skjorta, men stressende lesning er det.

Forfatteren er noe av en multikunstner, som blant annet har hatt suksess som skuespiller. Kanskje det er derfor dialogen har så stor plass i boka. Jeg har en mistanke om at samtalene han gjengir flyter mye bedre på originalspråket. Mye tror jeg rett og slett er "lost in translation". Jeg bruker en del krefter på å lure på hvilke nyanser som er tapt, og på å irritere meg over hvor stiv dialogen blir på norsk, selv om det er åpenbart at forfatteren har lagt opp til en slentrende tone.

Imidlertid blir det for mye jobb å lære seg russisk for å finne ut av om dette egentlig er en god bok. Kanskje noen kan lese den på originalspråket og opplyse meg?

Siri Hustvedt: Når du ser meg

Mange fortellinger elegant bundet sammen i en personlig, men kanskje ikke helt selvbiografisk roman fra en av USAs beste nålevende forfattere.

Hustvedt tar oss med til 1920-tallets brutaliteter skildret gjennom hennes egen fars erindringer, men vi følger også hovedpersonens liv i nåtidens USA. Ensomhet, galskap og hemmeligheter er sentrale temaer i denne romanen, som i hennes forfatterskap for øvrig. I Når du ser meg bygger det seg opp en hel masse spenning som ikke forløses ordentlig. Jeg synes det er et fint grep.

En ordkunstner som Hustvedt stiller strenge krav til oversetteren. Bodil Engen innfrir og vel så det. Nydelig gjendiktning helt uten skurr.

Italo Calvino: Invisible Cities

Denne boka er smartere enn meg. Hvis jeg likevel skulle si noe om den, må det være at den er en eksperimentell og poetisk beskrivelse, i dialogform, av en rekke imaginære byer, som viser seg egentlig å handle om Venezia. Jeg tenkte at det kanskje heller var beskrivelser av personligheter eller sinnsstemninger. Mye overlates til leserens fantasi og innlevelsesevne.

Byene er beskrevet etter et bestemt mønster. Beskrivelsene av de fiktive byene nærmest som levende, synkroniserte organismer markerer en kontrast til virkelighetens kaotiske byer. Selve strukturen spiller på en måte hovedrollen i denne boka som ikke har konflikter, ingen khatarsis, ingen egentlig handling, men kanskje må leses som en serie meditasjoner?

Jeg vet ikke hvor mye man får ut av denne boka om man ikke er en nokså erfaren leser.

Stig Holmås: Regn

Engasjerende fortelling om to brødres oppvekst i 1950-tallets Bergen. Forfatterens stemme er var og vakker, rik på kontraster, men økonomiserende i språket.

Guttenes far er meteorolog i radioen, og varsler stadig høytrykk over Azorene. Det betyr regn i Bergen. Og regner gjør det gjennom hele romanen. Regnet skaper og løser problemer for to gutter som går fullstendig opp i datidens mest populære idrettsgren, skøyteløp. Men mens regnet er konstant, er det meste annet i bevegelse og forandring. Idyll blir katastrofe, uskyld blir innsikt, og drøm møter realitet.

Holmås forteller levende og sterkt i et presist og poetisk språk. Fortellingen føles universell, forfatteren fortaper seg aldri i nostalgien, og tidsmarkørene er ikke påtrengende. En trenger ikke kjenne Bergen eller tidsepoken for å la seg engasjere. En roman vel verdt å få med seg.

Heidi Linde: Nu, jävlar!

En velskrevet fortelling om småbyliv, virkelighetsflukt og desperate ønsker om forandring.

Linde er fantastisk god på innlevelse i ulike virkeligheter. Enten perspektivet tilhører den gravide, pesende og misfornøyde småbarnsmoren, den middelaldrende kvinnen med Dronning Sonja som usynlig venn, eller den avdankede fotballspilleren med 12 års kjærlighetssorg bak seg, er skildringene høyst troverdige og underholdende. Romanen er en eneste, stor kilde til gjenkjennelse langt utover det leseren liker å innrømme.

Fortellingen har fremdrift og mye sår komikk; detaljene er fantastisk presise. Jeg tror sanselighet er det ordet som best beskriver fortellerstemmen. Beskrivelser av bakverk går som en rød tråd gjennom småbyromanen: Muffins tint i mikroen av den søtsugne, høygravide og forventningsløse Terese, de triste, halvstekte bollene på bensinstasjonen der eks-fotballproffen Kevin jobber, fireetasjes bryllupskake i hvit sjokolade for Jessica som tviler på valget av mann, tradisjonskakene de middeladrende kvinnene imponerer hverandre med - kakene med kjerringnavn: Britas tårta, Mor Monsen... Bakverkene signaliserer identitet og symboliserer kanskje prosess og forandring? Som vel er det romanen handler om.

Verdt å lese!

Toni Morrison: The Bluest Eye

Nobelprisvinneren Toni Morrisons debutroman fra 1970 mister kanskje aldri sin aktualitet. Fortellingen fra 1930-årenes USA om den afroamerikanske ungjenta som ønsker seg blå øyne er sår, grell og vakker på samme tid, og universell for alle som vet at de aldri vil passe inn i den vestlige skjønnhetsnormen. At utseendet og selvbildet kan henge nært sammen vil knapt overraske noen. I denne konteksten stilles det snevre, hvite skjønnhetsidealet absurd opp mot fattigdommen og desperasjonen hovedpersonen lever i. Av alle ting hun kunne eller burde ønske seg, står blå øyne øverst på lista. En roman om rasisme, skjønnhet og maktesløshet i en levende og poetisk språkdrakt.

Siri Hustvedt: Med bind for øynene

En kompleks, liten bok, denne debutromanen til den norskættede amerikanske forfatteren og litteraturviteren Siri Hustvedt. Kanskje er noen av episodene speilbilder av hennes eget liv. Forfatteren Siri blir hovedpersonen Iris.

Filteret mellom virkelighet og fiksjon har en sentral plass i fortellingene fra Iris' liv i en intens tid som student i New York. Dette filteret kan ha form av lydopptak, fotografi, speil, forkledning, hallusinasjoner og bind for øynene. Jeg-personen er foranderlig og skjør, og tester ut det som kan være fragmenter av hennes identitet. Personer rundt henne ser ut til å ha et langt klarere bilde av hvem hun er enn Iris har selv.

Fortellingen er intens og kompromissløs. Den plagede Iris skjelver, besvimer, sulter, kaster opp og hallusinerer seg gjennom de fleste av romanens 200 sider. Det blir mye å prosessere for denne mer rasjonelle leseren, men absolutt interessant skrevet og med mye nerve.

Les den, men gjør det på engelsk. Oversettelsen føles merkelig konservativ og kler ikke fortellingen. Ofte klinger de engelske formuleringene i bakgrunnen, noe som forstyrrer leseopplevelsen.

Tore Renberg: Charlotte Isabel Hansen

Tore Renberg er en fantastisk forteller, og begeistrer meg med denne romanen. Den fjerne og selvhøytidelige litteraturstudenten Jarle Klepp på 25 år får en ukjent datter på syv i fanget, og konfronteres brutalt med voksenlivet. Scenene som utspiller seg er kostelige, rørende og gjenkjennelige. Særlig fremstilles syvåringen Charlotte Isabel fint og troverdig. Akkurat slik forfatteren beskriver henne, er jenter i den alderen. Og akkurat slik han presenterer humanioramiljøet, kan det dessverre absolutt være.

Det stakkars brushodet Jarle gjennomlever sitt livs verste uke: Han blir far, han innser at han elsker Herdis som bare har utnyttet ham og dumper ham for Jarles hovedfagsveileder, og hans stolthet Proust-artikkelen blir refusert av det forgjettede Morgenbladet.

Med Charlotte Isabel tvinges han inn i et univers som er ham fremmed: Charlottes stefar jobber på bilomsetningen og er den typen som kan snakke med "hvemsomhelst om hvasomhelst". Moren Anette liker å se på tv og spise potetgull, jobber på Rema og fikk Charlotte etter en one night stand på fylla med Jarle da hun var femten år. Jarle betrakter, fordomsfullt, Anette vekselvis som idiotisk og staut, mens han strever med å ta ansvar og forholde seg til datterens verden, der alt er konkret og umiddelbart.

Underholdende og innsiktsfullt skrevet. Og språket er meget godt. Det er ingenting som lugger, selv ikke for denne pirkete leseren.

Thea Selliaas Thorsen: Kom ikke uten begjær

I 50 korte essays skriver akademikeren Thea Selliaas Thorsen nært, lidenskapelig og innsiktsfullt om tekster fra verdenslitteraturens siste fem tusen år som er forbausende aktuelle. Selliaas Thorsen knytter sine leseopplevelser til eget liv, uten at det blir for klamt og privat. Essayene er kanskje litt for korte, men fungerer godt som apetittvekkere for den som vil lete og lese mer på egenhånd.

Selv blir jeg rørt over å føle fellesskap med mennesker fjernt fra meg selv i tid og rom. Som Selliaas Thorsen sier "... selv om verden er gammel, frembringer den stadig nytt liv". Har man for eksempel satt barn til verden, vil man umiddelbart føle sympati med den som i Babylon 1500 år f. Kr. utslitt forfattet følgende ord over sitt gråtende spebarn:

Å, baby, du som en gang bodde i Mørkets bolig,

du har nå kommet ut, du har nå sett lyset.

Hvorfor gråter du, hvorfor skriker du sånn?

Hvorfor gråt du ikke der inne? [...]

Les mer i Thea Selliaas Thorsens vakre og innsiktsfulle bok!

Henrik H. Langeland: Verdensmestrene

Brå brekker staven, og det er begynnelsen på en lang rekke ting som brekker og knuses i denne romanen: Vennskap, ekteskap, selvbilder, valper og testikler.

Henrik H. Langeland gir oss 1980-tallets Oslo gjennom øynene til fire mennesker som står på terskelen til sin ungdomstid: Vestkantgutten fra den konservative advokatfamilien, jenta fra den radikale og politisk korrekte Husebygrenda, den indiske gutten som familiegjenforenes med sin far t-baneføreren, og Oppsalgutten som ikke får rom til å være den han er.

Langelands styrke er den drivende fortellingen, hans svakhet er språket. Tidvis er det svært godt, men ofte blir det umusikalsk. Tidsmarkørene er mange, for mange. "Alt" er med, fra Treholt-saken til Rubiks kube og Barbamamma. Og personene blir mest pappfigurer for meg.

Historiene er er såre, de er stygge, de er spennende, men jeg sitter likevel igjen med følelsen av at forfatteren har stappet litt for mye inn på disse 600 sidene. Og dette er bare første bind.

Hanna Pittard: The fates will find their way

Noen ganger snubler man bare over en veldig god bok, denne fant jeg anmeldt i en liten notis i FT.

Historien er ganske enkel: I en småby i forsvinner plutselig en 16 år gammel jente. Forsvinningen går sterkt inn på alle, spesielt guttene i samme klasse, og i årene som følger dikter de seg historier om hva som egentlig skjedde. Historiene om hva som ble av den forsvunne jenta blir mer interessante for dem enn forsvinningen i seg selv.

Fortelleren beskriver det som skjedde i vi-form noe som gir et nostalgisk skjær  av å være “en av gutta” i stedet for det voksne “jeg” Tonen kan mine om feelgood amerikanske filmer, men under ligger samtidig uroen over det som har skjedd og hvem som kan ha vært involvert.

”The fates will find their way” er Hanna Pittards debut.

Ved endt lesning sitter man igjen med noen åpne spørsmål som egner seg for diskusjon med andre lesere – så kom igjen…

"Ukjente" bøker fra kjente og kjære forfattere

Når man har lest mange bøker av en forfatter, kan det være moro å lese de litt mer sære, ukjente bøkene til forfatteren. Der hun eller han forlater sin vanlige standardsjanger - sjangeren som de vet vil selge enda en bok - og skriver noe helt annet bare fordi de har lyst. De bøkene jeg har valgt her er begge slike, og har som ekstra fellesnevnere at jeg synes de er ganske så bra! Og felles har de også at begge handler om en kvinne som mot slutten av boka drives av omstendighetene til endelig å se seg selv slik hun egentlig er.

Agatha Christie er selvsagt kjent for krimbøkene sine, men hun har også skrevet en håndfull mer generelle romaner. De ble publisert under navnet Mary Westmacott. Jeg som liker personene og scenene til Agatha Christie bedre enn mordene, ble selvsagt nysgjerrig på å finne ut mer om disse mystiske bøkene, og har lest meg gjennom en 3-4 stk. Ikke alle så bra, men den jeg virkelig liker er "Absent in the spring". Boken handler om en selvsikker og trygg engelsk kvinne som av ymse grunner ender opp på et guest-house ute i ørkenen, uten annet selskap enn de fastboende (som hun ikke kan språket til). Joan fordriver derfor dagene med å tenke og rusle turer i ørkenen mens hun venter på toget som skal bringe henne videre. For mye tenking kan rikke ved selv den tryggeste selvbevissthet, og også her - selv om det sitter langt inne. Fin og spennende bok, med en flott vending i slutten. Jeg liker!

C. S. Lewis er kjent for sin serie med fantasybøker om Narnia, og for en lang rekke bøker med kristen apologetikk, hvorav "The Screwtape Letters" nok er den mest kjente. Men at han også hadde skrevet en frittstående roman med handling i antikken, løselig basert på myten om Cupid og Psyche - det var nytt for meg. Boken er skrevet i jeg-form, med den unge kongsdatteren Orual som hovedperson - en virkelig spennende karakter. Stedet er et forholdsvis barbarisk samfunn i et eller land i nærheten av det gamle Hellas, handlingen er spennende særlig på et indre og et mytisk plan. Orual har ikke så høye tanker om seg selv som Agathe Christie sin Joan, men det viser seg at det er likevel er rom for at både selvbilde og virkelighetsoppfatning kan bli snudd på hodet mot slutten. Boken har nok en smalere leserkrets enn "Absent in the spring", men jeg syns den alikevel er super og vel verdt å lese.

Og så kjenner man igjen ting, fra de mer kjente bøkene til Christie og Lewis. Ikke at det er kopiert ting såklart, men måter å uttrykke seg på, bilder, små episoder som man kjenner igjen bidrar til bøkenes sjarme. Og moro et ekko av duellscenen fra "Prince Caspian" plutselig dukker opp igjen, - i antikken!

Michael Cunningham: By Nightfall

“Beauty is nothing but the beginning of terror.”

Rilke -sitatet ovenfor åpner Michael Cunninghams ”By Nightfall”. Pretensiøst? Kanskje, men samtidig befriende med noen som spenner lerretet større, bruker språket rikere og dykker et hakk dypere en de fleste samtidige amerikanske forfattere som alle synes å lagt seg på en sakelig og naturalistisk stil. By Nightfall er også en bok med normal lengde – ikke en av disse amerikanske monstrene på 800 sider.

Cunnngham er mest kjent som forfatteren av ”The Hours” som jo var inspirert av Virginia Wolfs ”Mrs Dalloway.” ”By Nightfall” henter sin inspirasjon fra Thomas Manns ”Døden i Venedig” – ambisiøst så det holder med andre ord.

Peter og hans kone Rebecca, lever et behagelig lin i Manhattans kunstverden. Rebekka som redaktør for et kunstmagasin, og Peter som relativt vellykket gallerist og kunsthandler. Peters problem er at han er litt for idealistisk, stadig på jakt et det skjønne. Som ung gutt opplevde han det skjønne personifisert gjennom sin eldre bror og hans kjæreste, stående i vannkanten en sommerdag. Som gallerist ser han seg som en som er i det skjønnes tjeneste.

Dette er en bok om kunst, om skjønnhet, om menn, om menns forhold til kvinner:

“We — we men — are the frightened ones, the blundering and nervous ones; if we act the skeptic or the bully sometimes it’s because we suspect we’re wrong in some deep incalculable way that women are not. Our impersonations are failing us and our vices and habits are ludicrous and when we present ourselves at the gates of heaven the enormous black woman who guards them will laugh at us not only because we aren’t innocent but because we have no idea about anything that actually matters.”

Samtidig er Peter i ferd med å forelske seg hodestups i en ung mann, skjønnheten inkarnert.

En fantastisk bok - anbefales

Elektronisk bokhylle

Det ble så ambisiøst å skulle skrive lange anmeldelser av alle bøker, og jeg liker i grunn ideen om å ha en bokliste – en liste av ting jeg har leste – som jeg kan gå tilbake i og huske “å ja, der er den ja, den var jo..”

Når bøker blir digitale, alle nedenfor er lest som ebøker, så kan jo litteratursalongen være en digital bokhylle?. For å huske og selvsagt, vise frem.

Så nedenfor er en liten oppdatering siden sist.