26. juni 2011

Heidi Linde: Nu, jävlar!

En velskrevet fortelling om småbyliv, virkelighetsflukt og desperate ønsker om forandring.

Linde er fantastisk god på innlevelse i ulike virkeligheter. Enten perspektivet tilhører den gravide, pesende og misfornøyde småbarnsmoren, den middelaldrende kvinnen med Dronning Sonja som usynlig venn, eller den avdankede fotballspilleren med 12 års kjærlighetssorg bak seg, er skildringene høyst troverdige og underholdende. Romanen er en eneste, stor kilde til gjenkjennelse langt utover det leseren liker å innrømme.

Fortellingen har fremdrift og mye sår komikk; detaljene er fantastisk presise. Jeg tror sanselighet er det ordet som best beskriver fortellerstemmen. Beskrivelser av bakverk går som en rød tråd gjennom småbyromanen: Muffins tint i mikroen av den søtsugne, høygravide og forventningsløse Terese, de triste, halvstekte bollene på bensinstasjonen der eks-fotballproffen Kevin jobber, fireetasjes bryllupskake i hvit sjokolade for Jessica som tviler på valget av mann, tradisjonskakene de middeladrende kvinnene imponerer hverandre med - kakene med kjerringnavn: Britas tårta, Mor Monsen... Bakverkene signaliserer identitet og symboliserer kanskje prosess og forandring? Som vel er det romanen handler om.
Verdt å lese!

2. juni 2011

Toni Morrison: The Bluest Eye

Nobelprisvinneren Toni Morrisons debutroman fra 1970 mister kanskje aldri sin aktualitet. Fortellingen fra 1930-årenes USA om den afroamerikanske ungjenta som ønsker seg blå øyne er sår, grell og vakker på samme tid, og universell for alle som vet at de aldri vil passe inn i den vestlige skjønnhetsnormen. At utseendet og selvbildet kan henge nært sammen vil knapt overraske noen. I denne konteksten stilles det snevre, hvite skjønnhetsidealet absurd opp mot fattigdommen og desperasjonen hovedpersonen lever i. Av alle ting hun kunne eller burde ønske seg, står blå øyne øverst på lista. En roman om rasisme, skjønnhet og maktesløshet i en levende og poetisk språkdrakt.