Når man har lest mange bøker av en forfatter, kan det være moro å lese de litt mer sære, ukjente bøkene til forfatteren. Der hun eller han forlater sin vanlige standardsjanger - sjangeren som de vet vil selge enda en bok - og skriver noe helt annet bare fordi de har lyst. De bøkene jeg har valgt her er begge slike, og har som ekstra fellesnevnere at jeg synes de er ganske så bra! Og felles har de også at begge handler om en kvinne som mot slutten av boka drives av omstendighetene til endelig å se seg selv slik hun egentlig er.
Agatha Christie er selvsagt kjent for krimbøkene sine, men hun har også skrevet en håndfull mer generelle romaner. De ble publisert under navnet Mary Westmacott. Jeg som liker personene og scenene til Agatha Christie bedre enn mordene, ble selvsagt nysgjerrig på å finne ut mer om disse mystiske bøkene, og har lest meg gjennom en 3-4 stk. Ikke alle så bra, men den jeg virkelig liker er "Absent in the spring". Boken handler om en selvsikker og trygg engelsk kvinne som av ymse grunner ender opp på et guest-house ute i ørkenen, uten annet selskap enn de fastboende (som hun ikke kan språket til). Joan fordriver derfor dagene med å tenke og rusle turer i ørkenen mens hun venter på toget som skal bringe henne videre. For mye tenking kan rikke ved selv den tryggeste selvbevissthet, og også her - selv om det sitter langt inne. Fin og spennende bok, med en flott vending i slutten. Jeg liker!
C. S. Lewis er kjent for sin serie med fantasybøker om Narnia, og for en lang rekke bøker med kristen apologetikk, hvorav "The Screwtape Letters" nok er den mest kjente. Men at han også hadde skrevet en frittstående roman med handling i antikken, løselig basert på myten om Cupid og Psyche - det var nytt for meg. Boken er skrevet i jeg-form, med den unge kongsdatteren Orual som hovedperson - en virkelig spennende karakter. Stedet er et forholdsvis barbarisk samfunn i et eller land i nærheten av det gamle Hellas, handlingen er spennende særlig på et indre og et mytisk plan. Orual har ikke så høye tanker om seg selv som Agathe Christie sin Joan, men det viser seg at det er likevel er rom for at både selvbilde og virkelighetsoppfatning kan bli snudd på hodet mot slutten. Boken har nok en smalere leserkrets enn "Absent in the spring", men jeg syns den alikevel er super og vel verdt å lese.
Og så kjenner man igjen ting, fra de mer kjente bøkene til Christie og Lewis. Ikke at det er kopiert ting såklart, men måter å uttrykke seg på, bilder, små episoder som man kjenner igjen bidrar til bøkenes sjarme. Og moro et ekko av duellscenen fra "Prince Caspian" plutselig dukker opp igjen, - i antikken!
Brå brekker staven, og det er begynnelsen på en lang rekke ting som brekker og knuses i denne romanen: Vennskap, ekteskap, selvbilder, valper og testikler.
