Michael Cunningham: By Nightfall

“Beauty is nothing but the beginning of terror.”

Rilke -sitatet ovenfor åpner Michael Cunninghams ”By Nightfall”. Pretensiøst? Kanskje, men samtidig befriende med noen som spenner lerretet større, bruker språket rikere og dykker et hakk dypere en de fleste samtidige amerikanske forfattere som alle synes å lagt seg på en sakelig og naturalistisk stil. By Nightfall er også en bok med normal lengde – ikke en av disse amerikanske monstrene på 800 sider.

Cunnngham er mest kjent som forfatteren av ”The Hours” som jo var inspirert av Virginia Wolfs ”Mrs Dalloway.” ”By Nightfall” henter sin inspirasjon fra Thomas Manns ”Døden i Venedig” – ambisiøst så det holder med andre ord.

Peter og hans kone Rebecca, lever et behagelig lin i Manhattans kunstverden. Rebekka som redaktør for et kunstmagasin, og Peter som relativt vellykket gallerist og kunsthandler. Peters problem er at han er litt for idealistisk, stadig på jakt et det skjønne. Som ung gutt opplevde han det skjønne personifisert gjennom sin eldre bror og hans kjæreste, stående i vannkanten en sommerdag. Som gallerist ser han seg som en som er i det skjønnes tjeneste.

Dette er en bok om kunst, om skjønnhet, om menn, om menns forhold til kvinner:

“We — we men — are the frightened ones, the blundering and nervous ones; if we act the skeptic or the bully sometimes it’s because we suspect we’re wrong in some deep incalculable way that women are not. Our impersonations are failing us and our vices and habits are ludicrous and when we present ourselves at the gates of heaven the enormous black woman who guards them will laugh at us not only because we aren’t innocent but because we have no idea about anything that actually matters.”

Samtidig er Peter i ferd med å forelske seg hodestups i en ung mann, skjønnheten inkarnert.

En fantastisk bok - anbefales

Elektronisk bokhylle

Det ble så ambisiøst å skulle skrive lange anmeldelser av alle bøker, og jeg liker i grunn ideen om å ha en bokliste – en liste av ting jeg har leste – som jeg kan gå tilbake i og huske “å ja, der er den ja, den var jo..”

Når bøker blir digitale, alle nedenfor er lest som ebøker, så kan jo litteratursalongen være en digital bokhylle?. For å huske og selvsagt, vise frem.

Så nedenfor er en liten oppdatering siden sist.

Alex Preston: This bleeding City

Forfatteren er en tidligere finansmegler i Londons finanssentrum City som skriver om hvordan det var å jobbe i der under finanskrisen. Spesielt siden vi har kontorer samme sted, er det artig å få innblikk i hva som skjer på alle de små kontorene rundt oss.

Stor litteratur er det likevel ikke. Forfatteren har universitetsutdanning i engelsk litteratur (vanligere med klassisk utdanning i England, selv om man jobber i finans), men han prøver litt for hardt å skrive som Scott Fitzgerald, og boka kan ikke anbefales for andre en spesielt interesserte.

Tove Nilsen: Nede i himmelen

Siste bok i historien som handler om Tove Nilsens barndom på Bøler. Mest for fans som meg denne gang. På sitt beste er hun glitrende til å beskrive stemninger og steder – lyden av løpende barn mellom blokkene, klangen i trappeoppganger og synet av trær sett ovenfra. Men det er ikke helt klart for meg hva hun vil med denne boka, bortsett fra å avslutte historien om Goggen – som på sett og vis forsvinner ut av historien i et snøfall.

Les den hvis du må.

Tessa Hadley: London Train

Denne boken er delt i to adskilte deler. Jeg likte den første delen veldig godt: en litt eldre engelsk forfatter prøver å finne sin forsvunne datter. Han finner henne, gravid, boende hos en polakk i en sosialbolig. Forfatteren,  matt av verden, slår seg til same sted. Spennende hvordan boka kjenner på fordommene, og også den engelske, etablerte akademiske verdenens resignasjon overfor innvandrede håndverkeres uklare virksomhet.

Del to, som selvsagt viser seg å ha en kobling til del en, har en kvinnelig hovedperson som flytter fra mannen sin, en vellykket civil-cervant i London, til et hus i Cardiff. Jeg fikk aldri helt sansen for denne delen av boken.
Kanskje en kvinnelig leser ville ha det helt omvendt – like del to, og ikke være så begeistret for del 1? Jeg hørte en anmeldelse av boken på Saturday Review (BBC program vi alltid hører på som podcast når vi kjører bil – anbefales) og der fikk den god anmeldelse, men de ulike anmelderne likte ulike deler.

David Vann: Caribou Island

Nok en god bok fra Joshua Ferris. På samme måte som ”Legend of a suicide” utspiller også denne seg i Alaska. Naturen er en av hovedpersonene, men denne gang er det også et rikere persongalleri. Gary, som ikke er verdens mest vellykkede, bestemmer seg for å bygge en hytte på en øy, for å bo der sammen med sin noe mer motvillige kone.

Det er kvinnene i denne fortellingen som er de mest fornuftige, mens mennene alle driver med prosjekter som fører dem selv og folk rundt dem ned i avgrunnen – om ikke umiddelbart, så i alle fall på sikt.
Boken er en typisk utkantroman, med mange gode skildringer av bygdeliv. klangen fra Alaska er sterk og preger på alle måter handlingsløpet.

Anbefales.

Colin McDowell: Matthew Williamson

Nydelig illustrert hyllest til stillfaren mann med hang til farger, mønstre og dekor. En coffee table book der fargene spruter, mens teksten til tider blir uinspirert.

Det begynner å bli lenge siden debuten til den talentfulle, unge gutten fra Manchester som reiste til London og ble tatt inn på det presisjetunge Central St Martins i en alder av kun 17 år. Avgangskolleksjonen fra 1994, med sine eksotiske, fargesprakende og temmelig ubritiske plagg, gjorde seg straks bemerket, og siden slutten av 1990-tallet har Matthew Williamson vært en av de foretrukne designerne for den stadig mer innflytelsesrike gruppen it girls i og utenfor Storbritannia.

Colin McDowell skriver godt, men servilt, og jeg synes ikke han gjør nok ut av morsomme og opplagte kontraster som den mellom Williamsons tilbakeholdne personliget men desto sterkere visuelle uttrykk, eller mellom oppveksten i grå omgivelser nord i England og hans dyrkning av det eksotiske og fargesprakende. Det poenget er også litt fraværende i bilderedigeringen.

I boken kommer også flere av hans nærmeste til orde, som moren Maureen, venninnen og modellen Sienna Miller, Beyoncé og partneren (nå kun på det forretningsmessige plan) Joseph Velosa. Modeller og popstjerner er ikke nødvendigvis banebrytende skribenter, noe som etter min mening skjemmer denne boken. Men innimellom kommer ingressverdige kommentarer som den fra sjefsredaktøren i Harpers Bazaar, Glenda Bailey:

"There's a reason why It girls love him; without Matthew, they'd be just girls."

Bildene og illustrasjonene skal selvfølgelig bære en coffee table book, og gjør det også i rikt monn i denne. Her er skisser, fotografier, mønstre og kollasjer man ikke kan se seg mett på. Matthew Williamson har hele tiden insistert på det fargesterke, bohemske, glamorøse og eksotiske mens andre designere har presentert svart og beige sesong etter sesong. Mange gledelige gjensyn for dem som har fulgt karrieren hans, og en flott kilde til innsikt i et av verdens mest særpregede designersinn.